Ved og vel!


Det er noe helt eget med et knitrende bål, eller en rødglødende vedovn. Å legge føttene inntil peisen for å tine opp frosne tær og kjenne varmen langt inn i beinet.

Jeg husker ennå Jøtul ovnen hos bestemor og bestefar. Vi kunne sitte i timevis og lytte til putringen av flammene som beit i de tørre bjørkekubbene. Plukket ned fra en sirlig stabel av bestefar. Den samme som han hadde skara opp måneder i forveien. Alt med omsorg for både veden og oss som skulle få lune hus og trygghet. Om vinteren hang det alltid en eim av brent ved i lufta, som fikk meg til å stoppe opp, midt i snøballkrigen, for å trekke pusten dypt og fylle lungene med den søte lukta av heim.

En gang var forfedrene våre helt avhengige av bålet for å overleve. Uten det ville værharde Norge ha vært ubeboelig. Selv om vi har fått mange alternative energikilder, er veden fortsatt en tradisjon og en viktig del av den norske kulturarven. Faktisk brennes det årlig over én million tonn ved i landets hus og hytter. Men hva i all verden er det veden gjør med oss? Hvorfor har den fått en så viktig rolle i det norske samfunnet? De fleste kjenner seg kanskje igjen i roen man får av å stirre inn i flammene. Samtalene, som vi mennesker ikke har andre steder, lokkes frem. Foran ilden blir eksistensiell undring og selve ursamtalen født. Men like naturlig er tausheten. Rundt bålet er det ingen pinlig stillhet.

Veden er kanskje det nærmeste vi kommer natur i hjemmet vårt. Lukten av bark og skog. Årringene i tverrsnittet på treet som forteller om våte somre, eller værharde vintre. Om generasjoners sanking av kvister, eller oldefars slit bak tømmerstokkene og fjordingen.Gjennom hardt fysisk arbeid har veden blitt til. For noen har det blitt en tradisjon å hugge sin egen ved og måten man behandler kubbene på kan si noe om personligheten. Svigerfar, for eksempel, deler treet på tvers, slik at vedkubbene blir så store at den ene enden stikker ut av svartovnen. Pappa derimot, lager ved i ulike størrelser til familiens forskjellige ovner. Tynn ved til lavvoovnen til eldstesønnen, ekstra opptenningsved til meg (som enda sliter med å få ordentlig fyr) og små kubber til en gammel slektning.

For noen år siden lærte jeg at veden også kan være en knapphetsressurs. Sammen med to venninner flyttet jeg inn i en eldre Frognerleilighet med hvit murpeis. Her skulle vi sitte om kveldene med en tekopp og mane frem de gode samtalene. Det var allikevel ikke før langt utpå høsten at behovet meldte seg. Vi Googlet oss frem til en leverandør og ringte. Slik satt vi hele kvelden. Alle lo av forespørselen vår. Vi var for seint ute for i år, ja, de kunne kanskje love noe til neste høst. Den kvelden tuslet tre jenter slukøret ned til Statoil for å kjøpe både dyr og dårlig ved som var så fuktig at vi knapt fikk fyr i peisen. Det gjør noe med selvfølelsen å komme bærende med en førtiliterssekk med ved på ryggen. Man kunne like gjerne holdt opp en plakat med påskriften «Jeg kan ikke planlegge.» For når man kjøper veden sin på Rema eller Statoil verdsetter man ikke kvalitet. Man er ikke en del av felleskapet som sirlig stabler vedkubbene mot garasjeveggen, vedskjulet eller verandaen. Som er forberedt på både kulde og krisetider.

I en svensk undersøkelse fant man ut at det helst var menn over 60 år som var opptatt av ved. Dette forklarte de med at det lå mye hardt kroppsarbeid bak vedhogsten, men også med at denne generasjonen visste hva det var å ha knapphet i ressurser. De hadde opplevd krisetider før og hadde erfart hvor viktig det var å være forberedt på en eventuell strømstans. I min generasjon er det få som bekymrer seg om veden er i hus til vinteren. De færreste har holdt i en øks eller motorsag, for ikke å snakke om hogd sin egen ved. Hva skjer når fedrene våre forsvinner? Kommer vi til å forlate Netflix og Pokemón go til fordel for skogen og veden?

Publisert i Feelgood of Norway og Romsdals Budstikke

#Ved #Generasjon #bjørk #Jøtul

RECENT POSTS:
SEARCH BY TAGS:
No tags yet.